Notes from outer space

I dag deler jeg en kort tekst jeg skrev til en oppgave for sikkert et år siden. Vanligvis skriver jeg i første person, men det er greit å variere litt.

---

Outer space

Jonas

Jonas ser på Christer som lager bål med stenene han samlet. Det tok en halvtime før de fant et sted hvor trærne ikke var for tette. Månen lyser opp området, kaster skygger over dem. Notatboka er lett i grepet, noe som er ironisk. Hadde den veid etter hva som var inni ville den vært umulig å holde. Han åpner boka, blar gjennom sidene. Stopper på siden med den første tegningen. En person med en mørk skikkelse bak. Det føles som om det var i går han tegna den, men det må være minst tre år siden. Sakte stryker han fingrene over. Brystet er tungt når han trekker pusten. Han blar videre. Samme skikkelse. Samme person. På denne derimot står ikke personen alene. Jonas kikker på Christer igjen, han sitter på huk foran bålet og flikker med lighteren. Ilden får de brune øynene hans til å glitre. Hjertet slår ekstra hardt på grunn av han. Rettere sagt, det slår kun på grunn av han. «Sånn ja.» Christer reiser seg. Jonas lukker boka og stiller seg ved siden av ham. «Hvordan skal dette hjelpe?» spør han. «Det er ingen mirakelkur, men det å se alle de vonde tankene brenne kan lette litt på trykket.» sier Christer. Han legger armen rundt Jonas. «Du trenger ikke å kaste hele boka på bålet, men riv ut de verste sidene.» sier han. Jonas åpner siden med tegningen av ham, skikkelsen og Christer. Han river den ut og putter den i jakkelomma, så slipper han boka ned i flammene.

Christer

Jonas setter seg foran bålet. Hvor det før stod Notes from outer space, står det nå bare space. Christer flirer. Det er akkurat derfor de sitter ute i skogen klokka fire på natten. Jonas trengte pause fra virkeligheten. «Det hjelper ikke.» sier Jonas. Han tar opp en pinne og pirker i asken. Gnistrer flyr opp av bevegelsen. Christer dumper ned ved siden av ham. «Gi det litt tid.» Jonas sukker, slipper pinnen og legger hodet mellom hendene. «Vi skulle tatt med marshmallows.» sier Christer. Jonas ler. Det varmer han mer enn den knitrende ilden foran dem. Jonas kikker på Christer. De grå øynene er blanke, svarte hårlokk henger ned i ansiktet. Christer dytter håret bak øret og kysser han på pannen. Om han bare kunne kaste smerten hans i flammene sammen med boka ... Jonas lener hodet mot Christer sitt med et sukk. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut.» sier han. «Se opp på stjernene.» sier Christer. «Tenk hvor stort universet er, hvor vakkert og sjelden det er å eksistere. At vi to sitter her nå er ingen tilfeldighet. Du finnes for en grunn, og stjernene er en påminnelse.» Jonas møter blikket hans, tårer renner over. «Du trenger ikke å holde ut, du trenger bare å eksistere.» Jonas tørker tårene, flirer og hviler hodet mot skulderen til Christer. «Du er alltid så dyp.» sier han. «Du elsker meg for det.» «Jepp.»

---

Og der var det overstått. Phew.

Som jeg skrev i forrige innlegg, så er det søsteren min som har tegnet. Hun hjelper meg også med å redigere tekstene mine. Jeg er utrolig takknemlig for hjelpen. Jeg legger til Instagram kontoen hennes her igjen, trykk på knappen under.

Instagram

Vi snakkes forhåpentligvis i neste innlegg.