Første kapittel i Sommerfugler gjemmer seg i regnet

1

Velkommen tilbake til helvete

Mandag, 22 februar.

Tiden har stoppet. Likevel daler snøen. Bakken blir hvitere for hvert sekund jeg står her. Kulden trenger inn gjennom den tynne regnjakken, gjennom hettegenseren, prøver å bite tak i huden. Pulsen er høyere nå enn da jeg var hos tannlegen. Et snøflak lander på øyenvippene, jeg blunker et par ganger, armen vil ikke løfte seg. Kroppen har koblet seg fra hjernen, hvis dette var en situasjon hvor det virkelig stod mellom liv eller død, hadde jeg garantert dødd.

For der borte med hovedinngangen, står han.

Den blonde gutten som har løpt løpsk i hodet mitt det siste året. Daniel. Et navn jeg aldri har tenkt noe over før, gir meg nå et sug i magen hver gang jeg hører det. Han prater i telefonen og har ikke sett meg enda, tror jeg.

Pusten min dirrer. Jeg fryser ikke, men er derimot blitt varm. Daniel holder den ledige armen rundt seg. Han har på en brun Marius genser. Håret er satt opp i en dult, krøller henger rundt pannen og ørene. Han har ikke forandret seg siden første gang jeg så ham i fjor, i tysktimen. Den eneste klassen vi har sammen.

Da han ble introdusert til klassen flakket han med blikket, men de grønne øynene landet på meg to ganger. Første tanke var: «OH. MY. GOD.», etterfulgt av: «Jeg er så føkked.» Sommerfuglene i magen startet en dance off mot flaggermusene, den foregår fortsatt.

Daniel løfter blikket og møter mitt.

Shit. Jeg klarer ikke å se vekk. Sekken glir ut av grepet, musklene ignorerer signalene fra hjernen og den treffer bakken. Øynene hans følger sekken, øyeblikket de er av meg adlyder kroppen. Jeg grabber sekken med meg, de svarte Converse skoene sparker opp snø mens jeg går. Når det er to lange skritt igjen til døra, tar han mobilen bort fra øret og putter den i lomma. Vi får øyekontakt, jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjer. Han snur og åpner døra, jeg puster ut. Endelig over. Daniel tar et steg til siden og blir stående med åpen dør.

«Velkommen tilbake til helvete.» sier han. Jeg kikker bak meg, ingen der. Han flirer. «Skal du inn?»

Han viser vei inn med hånden. Jeg stirrer på ham, på hånden, på døra. Så på han igjen. Jeg aner ikke hvor lenge vi står sånn før jeg tar det første skrittet inn. Duften av noe søtt og barskt slår mot meg idet jeg passerer ham, jeg kjemper trangen til å sniffe den inn. Daniel lukker døra bak oss.

«Takk.» sier jeg.

«Gern geschehen.» svarer han, jeg ser spørrende på ham. «Ikke noe problem.» han klør seg i nakken og ler kort. «Tysken min er fortsatt litt rusten.»

«Det var bra.» sier jeg og angrer i samme sekund. «Ikke at du er rusten, jeg mener … det du sa.» FAEN. «Jeg er ikke akkurat profesjonell selv, liksom. Jeg har bare … du er … ehm. Du klarer det bedre enn meg.»

Kan jeg holde kjeft?

«Synes du er flink jeg.» han klør nakken igjen og slår blikket i bakken.

På venstrehånden hans får jeg et kort glimt av de to ringene han alltid har på. Jeg har aldri rukket å se hvordan de ser ut.

«Jeg har Sveinung sin klasse.» sier han, blikkene våre møtes.

«Shit. Hvorfor står du her da?» sier jeg.

Han ler, men blir stående. Oppmerksomheten min faller på leppene. Jeg kikker raskt opp, øynene hans lander på mine samtidig. I et øyeblikk stopper tiden igjen. Lyden fra luftventilen dempes. Brystet hans løftes sakte, synker i samme tempo. Pusten min følger rytmen.

PANG.

Vi kikker i samme retning. En rødhåret gutt står med et skap og glaner på oss.

«Ehm, jeg får gå tilbake.» sier han og snur før jeg rekker å svare, passerer gutten og runder hjørne. Gutten følger like etter.

Fingrene mine finner strikken rundt håndleddet, jeg løfter og slipper, jeg gjentar til den sviende smerten blir uutholdelig.

Ikke har jeg bare falt litt for ham.

Jeg har facepalmet med hele kroppsvekten fra himmelen. Alt kommer til å gå til helvete.

---

Vil du lese mer?

• Ja, gi meg mer!
• Nei takk