Innlagt på psykiatrisk

I dag er det et år siden jeg la meg frivillig inn på psykiatrisk. Jeg har prøvd mye når det kommer til behandling, og jeg kommer til å fortsette å prøve til jeg finner noe som funker. Dessverre var ikke dette noe for meg.

I forveien hadde jeg hørt og snakka med folk som fortalte om hvor mye det hjalp dem. Veldig mange gode historier. Etter mye om og men fant jeg ut at jeg også ville prøve det. Jeg tenkte om jeg konstant stod i det, måtte noe løsne.

Planen var å prøve tre uker. Jeg var der i ni dager.

Jeg fikk følelsen av at dette kunne faktisk gå. Dagen jeg skrev meg inn la vi en plan for uka. Målet var å spise alle måltider sammen med de andre, være med på morgenmøtene og de faste turene. Andre dagen gjorde jeg alt det. Tredje dagen derimot var jeg dødssliten. Klarte nesten ingenting. Var på griningen hele tiden, og jeg gråter så og si aldri rundt andre. Gjorde det ikke der heller. Jeg holdt meg til jeg visste det var noen timer til neste gang de kom for å sjekke. Gikk likevel inn på badet, for sikkerhets skyld.

Måltidene var slik:

Frokost kl 08:45-09:15

Lunsj kl 13:00-13:30

Middag kl 16:00-16:30

Kveldsmat kl 19:30-20:00

Helg/helligdager:

Frokost kl 09:00-09:30

Middag kl 13:00-13:30

Kaffemat kl 16:00-16:30

Kveldsmat kl 18:00-18:30

Morgenmøtene var kl 10:00-10:30, og fellesturen var 12:15-13:00.

Skulle også ha ukentlig behandlings samtale og ukentlig fysiotime. Men det ble det ikke mye av. Det var jo mai, så det var en del helligdager.

Han som var kontaktpersonen min på kveldsvakt presset meg til å spise middag den tredje dagen. Å gå ut av rommet mitt var som å gå inn i et annet hvor jeg ble spiddet av hundrevis av spikere, også da noen kom inn. Jeg satt lenge og forberedte meg på middagen. Pulsen min var på 160. Jeg måtte ta en beroligende for å klare det. Ironisk nok ble jeg syk av maten dagen etterpå med feber og alt. Husker jeg ville gni det inn i tryne på han. For på grunn av korona måtte jeg være i isolasjon. Fikk ikke gå ut av rommet før jeg fikk svar på testen. Svaret kom halv ti på kvelden. Hadde jeg ikke spist middag dagen før, som var planen min, hadde jeg ikke blitt syk og kunne kanskje fått til noe den dagen. Ikke misforstå, kontaktpersonen var en snill fyr, men når du står og har det vondt og noen kommer og sier: "Bare prøv", er det lett å bli irritert. Jeg pressa meg og prøvde, og det kom bare negative ting ut av det. Nå var det ikke sånn at han dro meg ut og holdt meg fast mens han tvangsforet meg. Han var bare veldig insisterende. Og ja, det er jobben hans. Etter middagen kom han innom og sa: "Jeg kommer tilbake ca klokka seks, så blir du med ut og spiller kort med meg." Så sa jeg noe om at jeg ikke kunne love det. Han kom ikke innom. Tror han innså det var en lost cause. Da vi spiste middag satt han foran meg, og jeg skalv så mye jeg nesten ikke klarte å løfte gaffelen opp til munnen. Jeg spiste ikke mye heller. Jeg liker å tro at han kanskje tenkte det ble for mye for meg. Men hva vet vel jeg 🤷🏻‍♀️

Jeg så han uansett ikke igjen etter den dagen. Han hadde fri, og jeg reiste dagen før han kom tilbake.

Passet helt fint for meg 😌

Han spurte meg flere ganger om å spille kort de to dagene han var på jobb. Jeg turte ikke, fordi jeg var redd jeg skulle få en rykning å kaste et kort i øyet hans 😂 Kroppen var anspent hele tiden, og det var vanskelig å holde ting. Grepet mitt var ikke til å stoles på.

Hun som var kontaktpersonen min på dagvakt endret planen til at jeg kun skulle være med å spise med de andre. Gjorde ting litt lettere for følte ikke på det presset om å gå på morgenmøte eller turene.

Mye av tiden min der inne gikk på å forberede meg til å spise. Det ble lite spising, for å si det sånn. Rommet mitt ble til et mentalt fengsel. Det føltes til slutt fysisk umulig å gå ut døra. Jeg var mer isolert der enn jeg noen gang har vært hjemme.

Det var ikke sånn at jeg ikke fikk spise om jeg ikke kom ut. Jeg turte bare ikke å spørre om de kunne komme innom med mat til meg. Og da de spurte om de skulle komme med mat, sa jeg nei fordi … jeg vet ikke. Tankegangen min er veldig komplisert.

Hver andre time kom noen for å sjekke hvordan det gikk. Gjennom hele dagen, inkludert natten. Jeg sørget for at jeg var klar da de stakk hodet inn for å sjekke (ikke om natten, sov heldigvis gjennom alle nettene der, utrolig nok). Noen kom inn og prata, andre bare sa hei og hadet. Jeg satte mer pris på sistnevnte.

Hele oppholdet endte opp med å bli psykisk nedbrytende.

Alle var snille og koselige, det stod virkelig ikke på menneskene der. Eller jo, teknisk sett gjorde det det, men ikke på den måten.

To av mange kjennetegn på unnvikende personlighetsforstyrrelse:

1. Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet.

2. Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre.
   

Hadde med pc-en så jeg kunne skrive og/eller spille. Gjorde ikke noen av delene. Satt bare i senga og så serier på Ipaden.

Det som gjorde at jeg bestemte meg for å skrive meg ut tidlig, var da jeg stod og skulle få servert lunsj en dag. Hver dag ble bare verre og verre, og dette var en av de verste dagene. Det var to lærlinger som serverte maten. To jenter som var yngre enn meg. Begge var stelte og fine. De snakka om noe og lo. Den følelsen som raste gjennom meg var knusende, og jeg innså at dette går ikke.

Jeg stod der og så ikke ut. Orka ikke å stelle meg. Kroppen verket av all anspentheten og angsten var oppi 100. Da jeg holdt ut tallerkenen ristet den så mye fra skjelvingen min at jeg var redd jeg skulle miste taket. Det hadde vært toppen av kransekaka liksom. Jeg var ikke redd jentene lo av meg, eller noe sånt. Jeg var innlagt for en grunn. At jeg skalv var nok ikke noe de tenkte over.

Det var mer den 'jeg er så j*vla mislykka' følelsen.

Og jeg kunne ikke holde ut en dag til der.

Dessverre måtte jeg det, fordi det var en helligdag og legen hadde fri.

Neste dag kunne jeg heller ikke skrive meg ut, fordi legen hadde ikke tid. Jeg var seriøst klar til å bryte meg ut å løpe hjem. (Bryte meg ut var litt dramatisk, jeg hadde lov til å gå ut. Men måtte tilbake innen et klokkeslett.)

Jeg var så sliten. Og så sulten.

Den 'beste' delen var jo at rommet mitt var rett ved siden av vaktrommet. Folk var utenfor døra hele tiden, og jeg kunne aldri vite om de skulle inn til meg eller inn der.

Det var ikke et øyeblikk hvor jeg fikk slappe av.

De eneste gangene jeg gikk ut døra frivillig var da jeg skulle fylle opp vannflasken. Jeg måtte gå gjennom en lang gang, gjennom en annen post, så enda en gang. Det var befriende, jeg var ikke bare innenfor de fire veggene.

Det var ikke lett, men jeg fikk det til.

Var også innom butikken to ganger, fordi jeg måtte selvfølgelig ha Redbull 😇 Ikke at det var lett. Men det var enten det eller migrene 😵‍💫

Jeg var veldig klar til å reise hjem. Dagen jeg ankom måtte jeg få hjelp til å bære tingene mine, fordi det var tungt og mye. Men da jeg skulle hjem hadde jeg ikke tid til å vente på at noen skulle hjelpe. Jeg kastet alt over skuldrene, og i et øyeblikk var jeg hulken der jeg gikk gjennom gangene. Det var heldigvis en heis ned, men om det ikke var ville det ikke stoppa meg, for å si det sånn. Sekundet jeg satt meg i bilen derimot, kjente jeg hvor svak jeg egentlig var.

Jeg tenkte litt over det. Kroppen min hadde vært i flukt modus siden første dagen. Den trodde at døden lurket rundt hvert hjørne. For det er jo jobben til kroppen. Beskytte meg fra farer. Den vet ikke at det er hjernen som sender helt feil signaler.

Innleggelsen var en opplevelse. Men det er ikke noe jeg kommer til å prøve igjen. Skal aldri si aldri, men jeg sier det.

Det er bra andre får hjelp av det. Alle er forskjellige, heldigvis 🤗

---