En blogg?

Jeg har hatt blogg før. Flere faktisk. En hesteblogg og en fjortis blogg (selv om jeg var så sikker på at jeg ikke var fjortis). Fjortisbloggen, som faktisk het ikjefjortis, hadde jeg sammen med en venninne. Etter hvert glemte vi passordet og endte opp med å lage en ny med et bedre navn.

Det var en fin ting å ha. På grunn av angst hadde jeg utrolig mye fravær fra skolen. Jeg husker jeg skrev et innlegg om det å ha angst, og det var en deilig følelse. Etter det har jeg ikke hatt problemer om å være åpen om det.

Angsten har fulgt meg hele livet. Skolen var et rent h*lvete, og de som var der for å hjelpe, sviktet meg. Jeg tar meg selv i å tenke 'hva om' ganske ofte. Hva om jeg ble tatt på alvor? Hva om jeg fikk hjelpen jeg burde fått i tide?

Men det gjør meg ingenting godt.

Som 23 åring fikk jeg diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det høres dramatisk ut, og høres bedre ut på engelsk. Avoidant personality disorder.

Før det trodde jeg det var sosial angst, og at det var noe galt med meg siden jeg aldri ble bedre. Eksponerings terapi er det beste for folk med sosial angst. Det hadde motsatt effekt på meg. Så da jeg fikk høre om denne diagnosen, lettet mange kilo fra skuldrene. Det jeg føler har et navn. Det er ikke bare jeg som er overdramatisk.

Etter det har jeg blitt med i en del grupper, og fikk endelig kjenne på den følelsen av å kunne relatere til noen.

Hva er unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Det er den vanligste personlighetsforstyrrelsen, med en forekomst på cirka fire prosent av befolkningen. Unnvikende personlighetsforstyrrelse karakteriseres av et omfattende mønster av sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet ovenfor andre. Personen er ofte preget av engstelse og anspenthet. For å få diagnosen må minst fire av følgende syv symptomer være tilstede, ifølge DSM-5:

1. Unngår sosiale og yrkesmessige aktiviteter som innebærer mye mellommenneskelig kontakt, av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.

2. Er ikke villig til å involvere seg med andre mennesker så sant vedkommende ikke er sikker på å bli likt.

3. Er tilbakeholden i intime forhold av frykt for å bli beskjemmet eller latterliggjort.

4. Er besatt av frykten for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.

5. Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet.

6. Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre.

7. Er uvanlig nølende når det gjelder å ta sjanser eller å involvere seg i enhver ny aktivitet, fordi vedkommende frykter forlegenhet.

Rundt fire prosent av den norske befolkningen har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Blant pasienter i psykisk helsevern er forekomsten mellom 10 og 40 prosent. Selv om dette er den vanligste personlighetsforstyrrelsen, har den tradisjonelt fått lite oppmerksomhet.

Kilde: Unnvikende personlighetsforstyrrelser – en bortglemt pasientgruppe - Oslo universitetssykehus (oslo-universitetssykehus.no)

Hvorfor starter jeg en blogg nå? Litt random.

Ja, det er random. Men man må alltid starte en plass.

Selv om jeg skulle ønske jeg kunne starte midt i.

Jeg liker å skrive, enkelt og greit. Skriver faktisk bøker også. Eller, bokmanus rettere sagt. Jeg lærte hvor viktig det er å bruke internett på kurset til Ida Jackson, Heksesirkel (anbefales på det sterkeste). Det har aldri slått meg at internett faktisk er et hav av muligheter.

Så hva er meningen med bloggen?

Det er en plass å skrive. En plass å være åpen. En plass å dele. En plass å være.

På grunn av internett føler jeg meg mindre alene.

Kan trygt si at å ha denne bloggen ikke er lett. Men ingenting i livet er lett.

Jeg skal også publisere diverse ting på Instagram. I desember publiserte jeg to innlegg om den ene boka jeg skriver. Planen er å legge ut mer, det tar bare litt tid.

Trykk her for første innlegg på Instagram

Trykk her for andre innlegg på Instagram

Som en sier etter en klein presentasjon: Så ja.

Mitt første blogginnlegg er overstått.

Snakkes i neste.